"Feiring Jernverk" – bakgrunn og historie

Carsten Ankers periode (1794-1822)

I denne epoken av Eidsvoll Verks historie utgjør produksjonsanlegget i Feiring et hovedelement i verkets totale virksomhet. Selv om anlegget, som nevnt, ofte omtales som et verk i seg selv ("Feiring Jernverk") var det aldri ment som eller fungerte som det. Anlegget var en hjørnestein i Carsten Ankers storstilte planer om å få i stand et moderne industrianlegg med mange komponenter og i den perioden det var i drift fungerte det til en viss grad etter denne forutsetningen.

Carsten Ankers vyer for jernverket ble ikke nedskrevet i form av en masterplan, men både det bevarte kildematerialet og den systematiske måten han foretok opprustningen av verket på, forteller at han hadde en gjennomtenkt hovedidé om hvordan utviklingen skulle skje.

De viktigste premissene i denne sammenhengen var:

et sterkt ønske om å ta i bruk den nyeste teknologiske kunnskapen og utvikle verket i retning av et jernverk som i større grad enn vanlig i Norge laget ferdigprodukter og innrettet seg i forhold til etterspørsel etter spesielle produkter. På begge disse feltene var den utviklingen som foregikk innen jernindustrien i Storbritannia og Midt-Europa (tildels også i Sverige) et tydelig forbilde. Carsten Anker ønsket å bringe det siste nye innen jernproduksjon til Norge – og han ønsket å gjøre det på en skikkelig måte.

Det jernverket han overtok var gammeldags og nedslitt; det var lenge siden det hadde fungert særlig tilfredsstillende. Noen av det første forbedringstiltakene som ble satt i gang gjaldt gruvedriften. Etter en grundig gjennomgang av gruvene i regionen ble det bl.a. gjennomført en omfattende stollbygging, noe som innebærer en større satsing enn det som var vanlig ved de norske jernverkene på denne tida. Det meste av gruvedriften tilknyttet jernverkene foregikk på et lavt teknologisk nivå og uten store investeringer i maskineri og langsiktige tiltak. Å bygge stoller (tunneller som ble brukt til å føre vekk vann, frakte malm og komme til forekomstene) var svært kostbart og tidkrevende og ble i liten grad foretatt ved jerngruvene. Den store nivåhevingen som skjedde når det gjaldt gruvedriften er et godt eksempel på den delen av Ankers vyer som ble satt ut i livet, og forteller om den grundige og faglig funderte måten han ønsket å gjennomføre "planen" på.

Byggingen av produksjonsanlegget ved Feiring var det andre hovedelementet som ble gjennomført. Også det representerte et stort løft og en betydelig investering. Etableringen ved Feiring fulgte et mønster som var det mest utbredte ved jernverksdrift i andre land, men som i liten grad ble fulgt i Norge, nemlig at framstillingen av råjern og støpejernsprodukter foregikk på et annet sted enn videreforedlingen til smijern og diverse ferdigvarer. Idéen var å flytte jernframstillingen til et sted i nærheten av gruvene for å minke transportutgiftene knyttet til malmfrakt. Også når det gjaldt forsyninger av trekull innebar en deling av funksjonene en fordel. Etableringen av Feiring-anlegget innebar, som tidligere nevnt, at det meste av jernframstillingen skulle foregå der og at i den grad råjernet skulle videreforedles, skulle det fraktes til Eidsvoll for videreforedling ved anlegget der.

Et tredje hovedelement i vyene for Eidsvoll Verk var en opprustning av det eksisterende anlegget på Eidsvoll og en satsing på nye innretninger der. Det viktigste som ble satt ut i livet her var en opprustning av innretningene for framstilling av smijern og et omfattende anlegg for produksjon av spiker. Anker hadde også alvorlige planer om å opprette et valseverk for framstilling av kobberplater. Selv om denne idéen gikk ut over rammene for jernverksdriften, forteller den mye om at det var et omfattende og moderne industrianlegg Anker ønsket å skape. (Ønsket om å satse på framstilling av kobberplater kan direkte knyttes til Ankers rolle som direktør for Det asiatiske Kompaniet i København. Platene var tenkt brukt for å beskytte skroget på større, havgående skip).

Under iverksettelsen av planene benyttet Carsten Anker seg av en rekke fagfolk, som kan betegnes som de fremste innenfor praktisk bergverksdrift som var å oppdrive på denne tida. Den mest kjente av disse var den svenske masovnseksperten Garney som startet arbeidet med masovnsanlegget ved Feiring. Også dette er uttrykk for hvor stor vekt Carsten Anker la på grundighet og faglighet i gjennomføringen av sitt prosjekt.

Når Carsten Anker gikk til det skrittet å kjøpe et jernverk og samtidig var villig til å foreta store investeringer for å videreutvikle virksomheten, er det opplagt at han så for seg muligheter til lønnsom drift, som i neste omgang førte med seg overskudd og rikdom. Og i andre halvdel av 1700-tallet var det gode tider for jernprodusentene, delvis i forbindelse med krigføring, men også fordi samfunnsutviklingen i Europa førte med seg økt etterspørsel etter jern (jernprodukter av mange slag ble i større og større grad benyttet til maskiner, skipsbygging, innen jordbruket og i hjemmene). Ankers rolle som direktør for det Asiatiske Kompani i København – i sentrum av den dansk-norske handels- og skipsfartsvirksomheten - ga han en gunstig posisjon for å vurdere de økonomiske mulighetene og førte også med seg et kontaktnett som var viktig når produktene skulle avsettes.

Det er ingen tvil om at når Carsten Anker satset så stort på jernverket, så hadde han et sterk tro på at det skulle gi ham overskudd og være med på sikre en skikkelig økning av familieformuen. Samtidig er det tydelig at profitt-ønsket ikke var den eneste drivkraften. I likhet med mange andre næringsdrivende og embetsmenn som var aktive på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, var han sterkt påvirket av opplysningstidas tanker. Her spilte ønsket om å gjøre en innsats for fellesskapets beste en stor rolle. Konkret innebar dette et ønske om å skape arbeidsplasser og virksomhet i ens egen nærhet. Mere generelt innebar det også et ønske om at ens eget land skulle "følge med" når det gjaldt utviklingen av industri og velstand. Økonomisk patriotisme kan være en betegnelse som passer for denne tankegangen, og denne betegnelsen passer godt på Carsten Ankers innsats i forbindelse med Eidsvoll Verk. (Det er kanskje på dette området forbindelsen mellom Ankers verk og begivenhetene på Eidsvoll i 1814 er sterkest).

Carsten Ankers jernverksprosjekt var ikke en enslig svale innen den norske jernindustrien i dette tidsrommet. Det ble lagt lignende planer – som til dels ble satt ut i livet – ved flere av de andre jernverkene. Eieren av Næs Jernverk, Jacob Aall, arbeidet omkring 1810 aktivt med planer om å bygge et nytt, komplett jernverk i Nissedal i Telemark. Eieren av Egeland Jernverk ved Risør ønsket å flytte hele produksjonen fra et vassdrag til et annet. På Kongsberg ble det på statens bekostning bygd et splitter nytt verk, under ledelse av Poul Steenstrup, som hadde stått i Ankers tjeneste og vært medhjelper i forbindelse med Eidsvoll-prosjektet. Ankers prosjekt – både "planen" og det som ble gjennomført – er sånn sett en del av et viktig emne innenfor norsk jernverkshistorie, nemlig spørsmålet om hvordan jernverkene fulgte opp den raske utviklingen innen europeisk jernindustri som tok til i andre halvdel av 1700-tallet og som skjøt fart på 1800-tallet.

Når det kom til stykket ble ikke Carsten Ankers jernverkssatsing noen suksesshistorie. Bare deler av de omfattende vyene ble satt ut i livet og i stedet for å skape overskudd ble jernproduksjonen et pengesluk som måtte subsidieres av annen virksomhet. Det hele endte med konkurs og nedleggelse. I 1822 var det slutt på Eidsvoll-verkets 200-årige rolle som jernprodusent.

Det negative resultatet hadde mange årsaker. At de gode konjunkturene på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet ble avløst av svært vanskelige tider etter 1807 var en viktig faktor. At Carsten Anker i mindre grad enn han hadde tenkt seg fikk anledning til å konsentrere seg om å lede jernverksdriften har sannsynligvis også spilt inn. At det oppsto til dels sterke motsetningsforhold mellom ledelsen av jernverket og både arbeidere og folk i lokalsamfunnet var også med på å stjele energi fra gjennomføringen av de ambisiøse planene (det ble bl.a. ført en rekke langvarige rettssaker). Til syvende og sist kan det også hende at Eidsvoll ikke var det gunstigste stedsvalget for å realisere Ankers vyer. – Alt dette er momenter som må tas med i en vurdering av årsakene til verkets undergang. Samtidig er det elementer i en historie som ikke blir mindre interessant og lærerik, av at jernverksdriften, verken ved Eidsvoll og Feiring eller andre steder i Norge, ikke "vokste inn i himmelen".