"Feiring Jernverk" – bakgrunn og historie

Eidsvoll verk

Eidsvoll Verk hører med blant de aller eldste jernverkene i Norge. Det har gjennom hele sin historie basert seg på malm fra gruver i nærområdet, og sånn sett skiller det seg ut fra de fleste av de andre jernverkene, som fikk dekket hele eller deler av sitt malmbehov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø.

Virksomheten skal ha startet opp i tidsrommet 1624-30. Helt nøyaktig oppstartsår er ikke kjent.

Selv om det hadde foregått en viss jernutvinning basert på bergmalm andre steder i Norge allerede på 1500-tallet – og det er vanlig å tidfeste starten av jernverksdriften i Norge til 1540-årene – er det i 1620/30-årene at jernproduksjon i større skala har sin begynnelse i Norge. Da ble masovnsteknologien tatt i bruk , noe som innebar at man ble i stand til å framstille støpejernsprodukter og utvide produksjonsvolumet av smijern betraktelig. Eidsvoll Verk hører med blant de aller første stedene i Norge hvor det ble bygd masovner og er sånn sett med på starten av den industrielle fasen for norsk jernproduksjon.

De første eierne var det såkalte Jernkompaniet, hvor Johan Post og Herman Krefting var de fremste aktørene. Jernkompaniet hadde på denne tida mer eller mindre enerett til all jernverksdrift i Norge. Tidligere hadde staten vært aktivt inne i jernverkssatsingen; nå var man gått inn i en periode hvor private eiere var de dominerende aktørene og det var dette som kom til å bli hovedmønsteret innen norsk jernverksdrift.

Verket hadde hyppige eierskifter i perioden 1634-1688. Av eiere eller forpaktere som var inne i bildet i denne perioden kan nevnes: Hannibal Sehested, Kong Fredrik III, Gabriel Marselis og hertugene av Kurland (Jacob og hans sønn Friederich Kasimir).

De fleste personene som var tilknyttet Eidsvoll som eiere eller forpaktere i denne perioden tilhørte det høyeste sjiktet innen det dansk-norske riket; de fleste var enten framstående embedsmenn, som stattholder Hannibal Sehested, eller tilhørte den første gruppa av kapitalistiske entreprenører som opererte i Norge, som Gabriel Marselis. I deler av perioden var Johan Krefting, senere eier av Bærums Jernverk, forvalter.

Den tiden representanter for Marselis-familien drev verket er blitt betegnet som "verkets gullalder" og i den perioden skjedde det en kraftig utvidelse av driften. På det meste hadde Eidsvoll Verk fire masovner i drift på 1600-tallet – to på Eidsvoll, en ved Julsrud og en på Vik ved Stange. Selv om masovnene på denne tida sannsynligvis var mindre av størrelse enn de som ble bygd på 1700-tallet, forteller dette om en sterk satsing. – Marselisene var nederlandske kapitalister som hadde lånt store beløp til den dansk-norske staten og som til gjengjeld fikk tilgang til jordegods og industrivirksomhet i Danmark og Norge (i en litt mindre skala en parallell til de belgiske familiene som spilte en viktig rolle innen svensk jernindustri).

Perioden under hertugene av Kurland er et spesielt innslag i verkets historie. Hertug Jacob, som hadde sitt sete i dagens Latvia, var en aktiv aktør innenfor den framvoksende handelskapitalismen i andre halvdel av 1600-tallet. Det lille fyrstedømmet ved Østersjøen disponerte i hans tid over en betydelig flåte og hadde til og med oversjøiske kolonier. Satsingen på jernverksdrift i Norge må ses i sammenheng med disse aktivitetene. Kurland-perioden resulterte blant annet i at det kom en del utenlandske arbeidere og funksjonærer til Eidsvoll; noen av dem slo seg ned for godt og ble stamfedre til senere tiders verksarbeidere. Et artig minne fra denne tida er ovnsplater med hertugen av Kurlands våpen.

I 1688 begynte en ny epoke i verkets historie. Da ble verket gitt i gave til berghauptmann Heinrich von Schlanbusch på Kongsberg. Han var i si tid blitt hentet fra Hartz i Tyskland for å lede den norske bergverksvirksomheten.

Ved Sølvverket på Kongsberg satte han spor etter seg på mange måter, ikke minst ved sin faglige dyktighet.

Etter hans død gikk verket i arv til sønnen Theodor Georg. I neste omgang var det hans brorsønn Frederik Legaard von Schlanbusch som var eier; han var den siste av denne slekta som drev Eidsvoll Verk. Sistnevnte er først og fremst blitt husket fordi han testamenterte en del av eiendommene i tilknytning til verket til arbeiderne, noe som kom til å skape mye bryderi for Carsten Anker, da han skulle drive verket etter sine prinsipper.

I Schlanbuschenes periode ble aldri virksomheten på Eidsvoll så storstilt som den hadde vært i "gullalderen" på 1600-tallet. Eierne hadde ikke økonomisk ryggrad til store investeringer og manglende tilgang på ressurser – ikke minst god malm – skapte problemer i produksjonen.

Til gjengjeld er det denne perioden mange av de flotteste Eidsvoll-ovnene stammer fra. I Heinrich Schlanbusch’ tid ble det laget flere ovner som har en tydelig forbindelse med hans egen bakgrunn og livshistorie. Det dreier seg både om allegoriske og realistiske framstillinger av bergverksdrift – bl.a. en av de ytterst få gjengivelsene fra denne tida av gruvearbeidere med arbeidsklær og redskaper. To av motivene har hatt en tysk medalje som forelegg, og den ble framstilt i Clausthal i Harz, nettopp det stedet hvor Schlanbusch-familien hadde sin bakgrunn. Noen av Eidsvoll-ovnene fra slutten av 1600-tallet er blitt tilskrevet treskjæreren Christopher Ridder. Ovnene med bergverksmotiver er blant de mest særpregede som ble laget i Norge i de gamle jernverkenes tid.

Etter at den siste av Schlanbuschene var gått bort, var det igjen flere kortvarige eierforhold inntil Carsten Anker i 1794 kjøpte verket. Dermed begynte den siste intense epoken i verkets historie.