"Feiring Jernverk" – bakgrunn og historie

"Pour parvenir il faut endurer"

"For å lykkes må man være utholdende" - innskrift på jernovn produsert ved Eidsvoll Verk i Heinrich Schlanbusch' tid

Jernverksanlegget ved Feiring omtales ofte som "Feiring Jernverk", også i samtida, men det er viktig å presisere at det var en integrert del av Eidsvoll Jernverk, som har en historie som går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet.

Feiring-anlegget var et komplett produksjonssted for framstilling av råjern og støpejernsprodukter. Råjernet var beregnet på videreforedling til smijern og spiker; støpejernsproduktene var f.eks. ovner og gryter.

Anlegget var et vesentlig element i Carsten Ankers storstilte plan for en omlegging og modernisering av driften ved Eidsvoll Jernverk, som han ble eier av i 1794. Ved å foreta selve jernframstillingen i nærheten av malmforekomstene og ved å fordele trekull-forbruket på to lokaliteter, ønsket man bl.a. å redusere transportkostnadene og gjøre det lettere å få levert tilstrekkelige mengder trekull. I stedet for å frakte malmen fra gruvene til Eidsvoll som tidligere, fraktet man nå det ferdige råjernet fra Feiring til Eidsvoll for viderebehandling, mens støpejernsproduktene ble ferdigprodusert på Feiring og delvis kunne selges fra utsalg på stedet.

Det ble bygd opp et komplett produksjonsanlegg med mange elementer i et lite bebodd område ved Torgunrudelva i Feiring. Sentrum i anlegget var en tolv meter høy masovn, påbegynt under ledelse av den svenske masovnseksperten Johan Carl Garnej og fullført og satt i drift under ledelse av en av de fremste fagfolkene i det norske jernverksmiljøet – A. C. Baumann. Forøvrig besto anlegget av dammer knyttet til utnyttelse av vannkraft, pukkverk, røsteovner, kullhus, material- og distribusjonshus, kleinsmide, snekkerverksted, karjol- og brannsprøytehus, kontorbygning, mølle og sagbruk – i tillegg til flere arbeiderboliger, hus for kullbrennere, forvalterbolig og et eget lysthus med utsikt over Mjøsa. Den sistnevnte bygningen var Carsten Ankers eget oppholdssted når han var ved anlegget. Ved hovedanlegget er det registrert minst 25 separate bygningselementer – noe som forteller om den svært ambisiøse satsingen som anlegget i utgangspunktet representerte.

Av forskjellige årsaker ble ikke masovnen ved Feiring satt i drift før i 1806 og denne utsettelsen i forhold til de opprinnelige planene bidro til at anlegget aldri kom til å fungere helt som man hadde forestilt seg. Det var også store innkjøringsproblemer med masovnsdriften og problemer med å få tak i fagfolk. Til slutt førte de generelt dårlige tidene omkring 1814 og Carsten Ankers økonomiske vanskeligheter til at driften måtte innstilles. Etter 1818 var det ikke drift ved Feiring-anlegget.

Men selv om anlegget bare var i drift i en drøy tiårsperiode, representerer ikke Feiring-anlegget en ubetydelig episode i norsk jernverkshistorie. Hvis man ser det som skjedde ved dette anlegget i en større sammenheng, er virksomheten ved og i tilknytning til Feiring et spennende og interessant element i en historie som til syvende og sist handler om hvordan Norge ble et industriland. Industrialiseringen som tok til på slutten av 1800-tallet hadde en forhistorie, bl.a. knyttet til virksomheten ved de norske jernverkene – et av de første eksemplene på "moderne industri" i Norge – i en viss forstand. Feiring-anlegget var en del av et dristig forsøk på å skape moderne industrivirksomhet på begynnelsen av 1800-tallet. At det når det kom til stykket ikke lyktes, kan fortelle oss mye om de vanskelighetene man sto overfor.

Kulturminnet "Feiring Jernverk" representerer en historie, som kommer til uttrykk på minst tre nivåer:

• Som et element i lokalsamfunnet i og i nærheten av Feiring (her inngår historien om liv og arbeidsforhold blant verksarbeiderne på stedet og gruvearbeiderne i nærheten)
• Som et viktig element i den avsluttende fasen i Eidsvoll Jernverks historie
• Som en del av den felles-europeiske historien om hvordan det moderne, industrielle samfunnet vokste fram i Europa

Alle nivåene må ivaretas, hvis man skal få det optimale ut av anlegget sett fra et historisk og kulturvernmessig synspunkt. Det interessante og spennende i hvert av elementene øker, når det behandles i sammenheng med de andre.

Virksomheten ved de gamle norske jernverkene var en av de "nye næringene" som ble satt i gang på 15/1600-tallet og var brohoder for den utviklingen som etterhvert førte fram til det moderne samfunnet preget av industri og lønnsarbeid. Jernverkene spilte en viktig rolle innenfor det dansk-norske monarkiet som leverandør av ettertraktede jernprodukter. Staten var en viktig mottaker av disse produktene (det gjaldt ikke minst kanoner og ammunisjon), men også det sivile markedet var viktig og fikk etterhvert stadig økt betydning. Jernverkene kan oppfattes som forløpere for den moderne industrien i Norge, i den forstand at den tok i bruk en avansert teknologi og krevde en omfattende organisasjon. Samtidig som jernverkene var med på å bryte opp det tradisjonelle bondesamfunnet, baserte virksomheten seg på et nært forhold til bøndene gjennom de pliktene som bøndene i nærområdet var pålagt (først og fremst trekullbrenning). Selv om de norske jernverkene ble nedlagt i andre halvdel av 1800-tallet (alle unntatt Næs ved Tvedestrand), kunne den nye industrien som vokste fram samtidig nyttiggjøre seg de erfaringene og den kunnskapen som funksjonærer og arbeidere ved jernverkene satt inne med.

Den samlede virksomheten ved jernverkene i Norge hadde utvilsomt betydning for økonomien i Norge og i det dansk-norske riket så lenge unionen med Danmark varte.

Verdien av den samlede norske jernproduksjonen var omtrent like stor som verdien av det som ble produsert på Kongsberg (sølv) og Røros (kobber) til sammen og produksjonen ved jernverkene førte i større grad til ringvirkninger og videreforedling enn annen bergverksvirksomhet i Norge på denne tida.

I første halvdel av 1800-tallet foregikk det en intens satsing på moderniseringstiltak ved mange norske jernverk, inspirert av ny kunnskap fra kontinentet og England og framskyndet av sterkere konkurranse fra utenlandske produsenter. Selv om disse tiltakene ikke fikk noen "lykkelig slutt" i betydningen at det la grunnlaget for en norsk jernproduksjon på 1900-tallet, er historien om de norske jernverkene i denne tidsepoken et interessant eksempel på hvordan den fremste utenlandske teknologien fant veien hit og ble tatt i bruk. Historien om Eidsvoll Jernverk i det tidsrommet Carsten Anker var eier er et godt eksempel på dette innslaget i historien om hvordan "det nye Norge" vokste fram.